Utkast til krimhistorie...

Anna løper. Fortere enn hun noen gang hadde løpt. Hun kunne høre pusten sin som et ekko langt borte og hun kunne se den hvite frosten som steg ut av munnen hennes. Hun løp i vill panikk. Det var vinter ute, og det gjorde det bare vanskeligere for henne å bevege seg. Hun kikket febrilskt rundt seg. Tanken på å ha noen etter seg får de fleste til å krympe seg, og synke ned i bakken. Men tanken på å ha noe etter seg, men ikke vite hva, kan jeg love deg; er enda verre!

Hun var helt alene, hun hadde ikke sett et annet menneske siden denne unormale jakten begynte. Selvom hun desperat hadde prøvd å rope etter hjelp hadde ikke en eneste en stukket hodet ut av stue vinduet, eller gått ut på balkongen for å sjekke hva alt dette levenet var godt for. Hun kunne se folk, familier, sitte foran Tv-en og kose seg. De enset henne ikke. Det var som om hun ikke eksisterte. Hun var alene!

Plutselig var det noen som tok tak i bena hennes. Anna la hendene over hodet som beskyttelse og ventet på å treffe den våte asfalten med et brak. Men det skjedde aldri. Hun åpnet øynene og oppdaget at hun hang oppned fra et stort lønnetre. Beina var bundet med et slitesterkt rep. Slik som de bruker til å fortøye store skip. Anna kikket rundt seg, og panikken spredte seg gjennom kroppen. Hun prøvde desperat å rive og slite i tauet som holdt henne oppe, men det var nytteløst. Hun hørte skritt bak seg, og hun begynte umiddelbart å rope om hjelp. Plutselig opphørte skrittene, og en ny og ubehagelig stillhet brettet seg utover gaten. Den eneste lyden som var å høres, var Annas krampeaktige gråt. Anna hadde nesten gitt opp, da hun på ny hørte de selvsikre stegene komme mot henne. Men denne gangen kom foran henne. Hun fjernet hendene forsiktig vekk fra de røde og hovne øynene. Synet som møtte henne var..ubeskrivelig. Anna ville skrike, men klarte ikke. Hun bare åpnet munnen og måpte. En blek og iskald hånd la seg over munnen hennes. En enslig tåre rant fra øyekroken, og fortsatte nedover over pannen. Anna visste hennes siste time var kommet.