Familieselskap

OH MY GOD!! - er tre ord som beskriver ganske godt den følelsen jeg satt igjen med i går kveld.
Har du noen gang sittet til bords i 5 og en halv time?! Vel, det har jeg. Det var på lørdag jeg var med på å slå verdensrekorden i hvor lenge man kan få 59 personer til å sitte stille og høre på tale, etter, tale etter tale før minst en tar sitt eget liv ved å enten henge seg via slipset eller med vilje setter en isbit i halsen.
Familieselskap er aldri morsomt, så jeg må si jeg hadde en litt dårlig innstilling og i bilen på vei til selskapet tenkte jeg at det sikkert ikke blir så ille, det kan faktisk bli riktig så koselig.
..... Så feil kan en ta. Jeg hadde faktisk all grunn til å grue meg, og ble mektig irritert over meg selv for at jeg ikke hadde gruet meg mer, så jeg hadde gjort meg selv ufølsom mot den kjedsomheten jeg opplevde.
For det første, kjente jeg svært få i selskapet. Bortsett fra min egen familie. Så min bestemor forsøkte iherdig å få meg med i samtaler. Fordi samtalen var kjedelig eller fordi hun bare var høflig vet jeg ikke. Men hun vinket meg bort.
«Nora, dette er Trine!»
«Heeeeei Nora! Jeg bodde på Eiksmarka før jeg!"
Okeeeei?
Og dette var bare en smakebit på hva resten av kvelden skulle inneholde.
Foretten ble servert, etter en lang og pinlig «Velkommen hit» tale.
Maten var god, men min lillesøster lagde noen artige ansikter da hun tok en smakebit. Parmaskinke med soya var ikke helt innertier i dag.
Hovedretten ble servert rett etter vi får innblikk i hvordan min tante ble født.
Og etter hovedretten begynte det.... Ragnarok.
Jeg vil si de første 6 talene var ganske så gode, men de resterende 10 var så som så.
Og når halvparten av gjestene har laget en sang til en gammel slager fra 1970 som rimer på dårlig norsk, så blir du kanskje så forundret over at jeg lurte på hvor lang tid det ville ta før jeg døde hvis jeg stappet en gaffel langt inn i øyet så den traff hjernen. Skal vi si.... 30 min?.
Så ble endelig desserten servert. Høydepunktet! Hjemmelaget vaniljeis med varme bær kan aldri slå feil.
Klokken var nå 2100, og jeg regnet med at jeg og familien min ville sitte i bilen på vei hjem løpet av en halvtime / 45 minutter. Så feil kan en stakkars jente ha...
Sang etter sang, og tale etter tale. Nora blir mer og mer provosert, og klar til å måke til den neste som sier «Jeg er da ingen taler....».
Så hvis du sier det er rart at jeg gikk på toalettet da en dame dro frem en trombone, så burde du passe deg og sove med et øye åpent i natt.
Jeg fant meg en plass på toalett lokket og følte meg riktig så lur der jeg satt og hørte på de triste tonen fra trombonen ute i selskapslokalet.
Da jeg hørte applaus, listet jeg meg forsiktig tilbake igjen på plassen min. Der satt jeg med et tilfredssmil om munnen og nikket bort til mamma som kikket misunnelig tilbake.
«Ja, det var den første sangen.»
Que?
«Og i sted da jeg sa Li og Le var toner, så skjønner dere kanskje ikke helt hva jeg mente...»
Dumme damen spiller enda to sanger til litt halvhjertet applaus.
Neste taler; en liten grå mus av en dame reiser seg opp og tripper frem. I hånden holder hun en bunke med små post-it lapper som hun bladde nervøst gjennom. Som om hun prøvde å lage et system i galskapen.
Hun svelget så hele lokalet hørte et lite «gulp».
«jeg vil da begynne med et sitat.»
Og hun siterer
«Og for å komme et annet eksempel, kan jeg sitere...»
Hun siterer
«En vis mann sa en gang...»
Hun siterer, og hun siterer. Hele talen bestod av 16 sitater, og som om ikke det var nok avslutter hun talen med dette: «Jeg har og skrevet et dikt selv, det heter «sneglen»!»
Jeg blir helt rød i ansiktet og må kvele et latterbrøl. Jeg titter bort på moren min og det er som å titte inn i sitt eget speilbilde.
«Snegle, snegle.. Kan jeg få observe deg?»
Ansiktene våre blir lilla etter mangel på oksygen.
«Der du ligger i ditt slim og sklir videre».
Mamma må se vekk.
«Skli din snegle, skli. I dine vakre farger!»
Jeg biter hardt i tungen og sverger jeg kan smake blod.
«Takk lille snegle for at jeg fikk observere deg».
Igjen, halvhjertet applaus.
Jeg puster ut og ser bort på mamma som er burgunerød i ansiktet.
Min onkel reiser seg opp. «Ja, da er vel egentlig programmet over men dere er veldig velkomne til å bli igjen og ta et glass vin.»
Fem minutter senere sitter jeg og familien i bilen på vei vekk. Alle med et stort usikkert glis om munnen og himlende øyne. Og resten av turen hjem gikk med å lage våre egne snegle dikt..