Gro

Jeg er overbevist om at jeg har en liten coach inni hjernen min som kicker inn når jeg trenger det. Denne coachen heter Gro.
Hver morgen når jeg våkner begynner Gro.
"Jaa, kom igjen! Ny dag og nye muligheter! Bare stå opp av senga. Komigjen! første fot der ja, og andre fot. Og marsj inn på badet. Komigjenkomigjen!!"

Hun er der på skolen når læreren babler uforståelig i vei.
"Nei Nora! Ikke logge på Facebook nå! Neeei! NEEEI!! Følg med i timen. Opp med hodet, og noter!"

Hun er der når jeg kjeder meg.
"Har du hørt den om svensken og dansken og norsken som gikk inn i grisehuset, kanskje?"
Ergo jeg ler ikke av meg selv, men av Gro. og det er mye bedre...

Men noen ganger mener Gro at den beste terapien er å slippe ut litt damp. Som foreksempel når jeg ikke finner det jeg leter etter, så kan Gro finne på å bli veldig veldig sinna.
"Men i svarte fittefaen!! Hvor i helvette er den jæævla mobilen min?. Jeg la den her, men så har jævelen faen meg krøpet vekk av seeg selv og jeg har dårlig tid! Helvettesfaenshorefitte!!" - sier Gro.

Andre ganger så må hun kapitulere. Og det er kanskje greit. Ellers hadde ikke jeg kunne skrevet denne bloggen midt i skoletiden.

noen ganger glemmer du ting du aldri trodde du kom til å glemme.

... som en lukt, en farge, en berøring som har vært der så lenge at du har blitt vant med den.
Men når dette pllutselig forsvinner, skjønner du at du virkelig ikke kan ta ting for gitt. Den lukten, fargen, opplevelsen... berøringen kommer aldri igjen-uansett hvor mye du vil.

Etterhvert begynner du å glemme, sakte-men sikkert. Du glemmer det uglemmelige og det du trodde var evigvarende.
Berøringen blir som et skrik i natten eller hud å ta på, noe den aldri kommer til å gjøre. Ting blir aldri det samme igjen!