Familieselskap

OH MY GOD!! - er tre ord som beskriver ganske godt den følelsen jeg satt igjen med i går kveld.
Har du noen gang sittet til bords i 5 og en halv time?! Vel, det har jeg. Det var på lørdag jeg var med på å slå verdensrekorden i hvor lenge man kan få 59 personer til å sitte stille og høre på tale, etter, tale etter tale før minst en tar sitt eget liv ved å enten henge seg via slipset eller med vilje setter en isbit i halsen.
Familieselskap er aldri morsomt, så jeg må si jeg hadde en litt dårlig innstilling og i bilen på vei til selskapet tenkte jeg at det sikkert ikke blir så ille, det kan faktisk bli riktig så koselig.
..... Så feil kan en ta. Jeg hadde faktisk all grunn til å grue meg, og ble mektig irritert over meg selv for at jeg ikke hadde gruet meg mer, så jeg hadde gjort meg selv ufølsom mot den kjedsomheten jeg opplevde.
For det første, kjente jeg svært få i selskapet. Bortsett fra min egen familie. Så min bestemor forsøkte iherdig å få meg med i samtaler. Fordi samtalen var kjedelig eller fordi hun bare var høflig vet jeg ikke. Men hun vinket meg bort.
«Nora, dette er Trine!»
«Heeeeei Nora! Jeg bodde på Eiksmarka før jeg!"
Okeeeei?
Og dette var bare en smakebit på hva resten av kvelden skulle inneholde.
Foretten ble servert, etter en lang og pinlig «Velkommen hit» tale.
Maten var god, men min lillesøster lagde noen artige ansikter da hun tok en smakebit. Parmaskinke med soya var ikke helt innertier i dag.
Hovedretten ble servert rett etter vi får innblikk i hvordan min tante ble født.
Og etter hovedretten begynte det.... Ragnarok.
Jeg vil si de første 6 talene var ganske så gode, men de resterende 10 var så som så.
Og når halvparten av gjestene har laget en sang til en gammel slager fra 1970 som rimer på dårlig norsk, så blir du kanskje så forundret over at jeg lurte på hvor lang tid det ville ta før jeg døde hvis jeg stappet en gaffel langt inn i øyet så den traff hjernen. Skal vi si.... 30 min?.
Så ble endelig desserten servert. Høydepunktet! Hjemmelaget vaniljeis med varme bær kan aldri slå feil.
Klokken var nå 2100, og jeg regnet med at jeg og familien min ville sitte i bilen på vei hjem løpet av en halvtime / 45 minutter. Så feil kan en stakkars jente ha...
Sang etter sang, og tale etter tale. Nora blir mer og mer provosert, og klar til å måke til den neste som sier «Jeg er da ingen taler....».
Så hvis du sier det er rart at jeg gikk på toalettet da en dame dro frem en trombone, så burde du passe deg og sove med et øye åpent i natt.
Jeg fant meg en plass på toalett lokket og følte meg riktig så lur der jeg satt og hørte på de triste tonen fra trombonen ute i selskapslokalet.
Da jeg hørte applaus, listet jeg meg forsiktig tilbake igjen på plassen min. Der satt jeg med et tilfredssmil om munnen og nikket bort til mamma som kikket misunnelig tilbake.
«Ja, det var den første sangen.»
Que?
«Og i sted da jeg sa Li og Le var toner, så skjønner dere kanskje ikke helt hva jeg mente...»
Dumme damen spiller enda to sanger til litt halvhjertet applaus.
Neste taler; en liten grå mus av en dame reiser seg opp og tripper frem. I hånden holder hun en bunke med små post-it lapper som hun bladde nervøst gjennom. Som om hun prøvde å lage et system i galskapen.
Hun svelget så hele lokalet hørte et lite «gulp».
«jeg vil da begynne med et sitat.»
Og hun siterer
«Og for å komme et annet eksempel, kan jeg sitere...»
Hun siterer
«En vis mann sa en gang...»
Hun siterer, og hun siterer. Hele talen bestod av 16 sitater, og som om ikke det var nok avslutter hun talen med dette: «Jeg har og skrevet et dikt selv, det heter «sneglen»!»
Jeg blir helt rød i ansiktet og må kvele et latterbrøl. Jeg titter bort på moren min og det er som å titte inn i sitt eget speilbilde.
«Snegle, snegle.. Kan jeg få observe deg?»
Ansiktene våre blir lilla etter mangel på oksygen.
«Der du ligger i ditt slim og sklir videre».
Mamma må se vekk.
«Skli din snegle, skli. I dine vakre farger!»
Jeg biter hardt i tungen og sverger jeg kan smake blod.
«Takk lille snegle for at jeg fikk observere deg».
Igjen, halvhjertet applaus.
Jeg puster ut og ser bort på mamma som er burgunerød i ansiktet.
Min onkel reiser seg opp. «Ja, da er vel egentlig programmet over men dere er veldig velkomne til å bli igjen og ta et glass vin.»
Fem minutter senere sitter jeg og familien i bilen på vei vekk. Alle med et stort usikkert glis om munnen og himlende øyne. Og resten av turen hjem gikk med å lage våre egne snegle dikt..

Det store hvite bygget

Det var et stort hvitt bygg. Det var så stort at jeg måtte lene hele hodet, og halve kroppen bakover for å få øye på toppen. Det var blå vinduer, med grønne gardiner. Jeg holdt pappa i hånden. Pappas store trygge hånd. Min egen hånd ble nærmest begravet og gjemt bort. Mamma gikk bak oss. Hun bar lillesøstra mi. Hun var kjempe liten. Ikke et år en gang. Mamma sa alltid at jeg som storebror måtte ta godt vare på Emilie, siden hun var så liten. Og det gjorde jeg. Jeg gjorde alle pliktene mine som storebror. Jeg lærte henne å telle på fingrene, jeg lærte henne hvordan man skulle spytte, hvordan man kunne få mamma til å gi deg godteri i butikken og jeg lærte henne at det ikke var noen monstre under senga å være redd for. Emilie var bestevennen min, og hun var med meg overalt! Jeg vinket til henne, og hun vinket tilbake.
Pappa leide meg inn døra til det høye bygget, og vi kom inn i en stor hvit sal. Det så nesten ut som et romsenter. Det var som om jeg var en berømt astronaut på vei ut i rommet på jakt etter liv på andre planeter. Jeg fulgte etter pappa til en stor hvit disk. Bak disken satt det en gammel dame med briller og stor krusse-dullete hår. Pappa begynte å snakke voksen prat med damen. Damen tittet ned på meg og spurte om jeg var lille Tommy. Nei!- svarte jeg. Jeg var da slettes ikke liten. Hun må forveksle meg med lillesøstra mi, for hun var den lille. Damen så på faren min og trakk litt på smilebåndene. Hun sa vi skulle gå og snakke med en lege. Jeg fikk lov å gå først og trekke i trådene som åpnet alle dørene vi skulle gjennom. Jeg følte meg som en ekte astronaut nå, på rom eventyr gjennom galaksene. Jeg suste forbi stjerner, planeter og galakser på jakt etter liv. Med pappa ved min side, og mamma og Emilie i baksetet svingte vi fordi en stor meteor, og landet på en ny planet. Vi gikk ut av romskipet og utforsket planeten. Plutselig kom det en marsboer mot oss. Han hadde grønn munn, og grønn hjelm. Resten av han var dekket i hvitt. Han kalte seg selv for Kåre, og han sa han skulle hjelpe meg. Hjelpe meg med hva?, med å bekjempe ondskapen, spurte jeg?
Han sa at vi godt kunne kalle det ondskapen, hvis jeg ville det.
Men, er ikke det det eneste man kan kalle dem? - spurte jeg.
Kåre lo og sa jeg hadde helt rett. Han ville nå snakke litt med mamma og pappa, så jeg og Emilie måtte gå ut på gangen og vente litt. Pappa løftet meg og Emilie opp i hver vår stol og sa han kom snart tilbake. Han ba meg passe på Emilie, siden jeg var så stor gutt. Og det var jeg jo, så dette ville ikke bli noe problem. Føttene mine rakk ikke ned til gulvet så jeg satt og dinglet med dem, slik jeg pleide å gjøre av brygga der hvor båten vår var, hver sommer. Emilie var så liten at hun satt oppi setet. Beina hennes rakk ikke bort til kanten på stolen en gang. Jeg holdt hardt i den ene armen så hun ikke skulle falle ut ved kanten og slå hodet sitt og begynne å gråte. Da ville mamma bli sur, og pappa ville sikkert si at jeg ikke var noen stor gutt alikevel. Så jeg holdt fast så godt jeg kunne, mens jeg kilte henne over armen med den andre. For jeg visste hun likte det så godt. Emilie begynte å le og smile når jeg kilte henne. Mamma kom først ut, hun var rød rundt øynene. Hun løftet meg opp, og klemte meg så hardt at jeg nesten ikke fikk puste. Jeg så at pappa fremdeles stod borte hos romvesenet.
Jeg skjønte at romvesen-mannen Kåre hadde sagt noe slemt til mamma, siden pappa stod og var sinna på ham. Han slo i veggen, og satte seg ned i en stol. Nå tar nok pappaen min og banker opp romvesenet som er slem mot mamma og får henne til å gråte. Men, det gjorde han ikke. Han bare satt der. Han gråt.
Disse romvesnene var virkelig ordentlig slemme. Jeg fikk nok ta saken i egne hender.
Mamma slapp grepet om meg etterhvert som jeg begynte å stritte imot. Jeg så bort på Emilie og sa at jeg snart kom tilbake.
Da jeg endelig kom frem til der pappa satt etter å ha trasket bortover den lange gangen i en evighet, var han også rød rundt øynene. Jeg stelte meg mellom knærne hans og la hodet oppe på hans.
Hvorfor er du lei deg?, Skal jeg banke romvesen-Kåre?
Pappa smilte litt og løftet meg opp på kneet hans.
«Du skjønner Tommy» – sa pappa. «De slemmingene inni kroppen din vil ikke gå vekk.»
«Er det min skyld?» Jeg kjente at tårene begynte å presse på, og munnen min formet seg som en omvendt «U».
«Neinei, Tommy. Det må du aldri tro! Det er slemmingene sin feil.» sa pappa og klemte meg. Nesten like hardt som mamma hadde gjort.
«Hva skjer nå da?»
Pappa tittet på meg.
«Du må begynne på noe som heter cellegift og strålig. Noe som gjør at slemmingene dør!»
«Nesten som I star-wars, pappa! Jeg blir en Jedi!»
Pappa lo. «Ja, du blir en Jedi!»
«Men du pappa? Jeg mente egentlig om hva som skjer nå?»
Han rynket litt på brynene
«Kan vi gå og kjøpe is til Emilie?» spurte jeg.
Pappa nikket, og sammen gikk vi bort til mamma og Emilie. Jeg fortalte Emilie at jeg hadde blitt Jedi-ridder, og at romvesen-Kåre skulle hjelpe meg å skyte sithene.
Emilie lo, og sølte soft-ice utover kjolen. Sammen fløy vi ut av romstasjonen, med mamma og pappa i baksetet.

An outfighter..

A classic "boxer" or stylist (also known as an "out-fighter") seeks to maintain distance between himself and his opponent, fighting with faster, longer range punches, most notably the jab, and gradually wearing his opponent down.

Altså; En veldig taktisk måte å vinne en boksekamp på. DU gjør motstanderen din sliten, holder avstand og lar ham jobbe, før du setter inne nådestøtet. En teknikk mye brukt av Muhammad Ali:)

Håper dette forklarer navnet på bloggen litt nærmere...