onsdag 5. november 2008

Det store hvite bygget

Det var et stort hvitt bygg. Det var så stort at jeg måtte lene hele hodet, og halve kroppen bakover for å få øye på toppen. Det var blå vinduer, med grønne gardiner. Jeg holdt pappa i hånden. Pappas store trygge hånd. Min egen hånd ble nærmest begravet og gjemt bort. Mamma gikk bak oss. Hun bar lillesøstra mi. Hun var kjempe liten. Ikke et år en gang. Mamma sa alltid at jeg som storebror måtte ta godt vare på Emilie, siden hun var så liten. Og det gjorde jeg. Jeg gjorde alle pliktene mine som storebror. Jeg lærte henne å telle på fingrene, jeg lærte henne hvordan man skulle spytte, hvordan man kunne få mamma til å gi deg godteri i butikken og jeg lærte henne at det ikke var noen monstre under senga å være redd for. Emilie var bestevennen min, og hun var med meg overalt! Jeg vinket til henne, og hun vinket tilbake.
Pappa leide meg inn døra til det høye bygget, og vi kom inn i en stor hvit sal. Det så nesten ut som et romsenter. Det var som om jeg var en berømt astronaut på vei ut i rommet på jakt etter liv på andre planeter. Jeg fulgte etter pappa til en stor hvit disk. Bak disken satt det en gammel dame med briller og stor krusse-dullete hår. Pappa begynte å snakke voksen prat med damen. Damen tittet ned på meg og spurte om jeg var lille Tommy. Nei!- svarte jeg. Jeg var da slettes ikke liten. Hun må forveksle meg med lillesøstra mi, for hun var den lille. Damen så på faren min og trakk litt på smilebåndene. Hun sa vi skulle gå og snakke med en lege. Jeg fikk lov å gå først og trekke i trådene som åpnet alle dørene vi skulle gjennom. Jeg følte meg som en ekte astronaut nå, på rom eventyr gjennom galaksene. Jeg suste forbi stjerner, planeter og galakser på jakt etter liv. Med pappa ved min side, og mamma og Emilie i baksetet svingte vi fordi en stor meteor, og landet på en ny planet. Vi gikk ut av romskipet og utforsket planeten. Plutselig kom det en marsboer mot oss. Han hadde grønn munn, og grønn hjelm. Resten av han var dekket i hvitt. Han kalte seg selv for Kåre, og han sa han skulle hjelpe meg. Hjelpe meg med hva?, med å bekjempe ondskapen, spurte jeg?
Han sa at vi godt kunne kalle det ondskapen, hvis jeg ville det.
Men, er ikke det det eneste man kan kalle dem? - spurte jeg.
Kåre lo og sa jeg hadde helt rett. Han ville nå snakke litt med mamma og pappa, så jeg og Emilie måtte gå ut på gangen og vente litt. Pappa løftet meg og Emilie opp i hver vår stol og sa han kom snart tilbake. Han ba meg passe på Emilie, siden jeg var så stor gutt. Og det var jeg jo, så dette ville ikke bli noe problem. Føttene mine rakk ikke ned til gulvet så jeg satt og dinglet med dem, slik jeg pleide å gjøre av brygga der hvor båten vår var, hver sommer. Emilie var så liten at hun satt oppi setet. Beina hennes rakk ikke bort til kanten på stolen en gang. Jeg holdt hardt i den ene armen så hun ikke skulle falle ut ved kanten og slå hodet sitt og begynne å gråte. Da ville mamma bli sur, og pappa ville sikkert si at jeg ikke var noen stor gutt alikevel. Så jeg holdt fast så godt jeg kunne, mens jeg kilte henne over armen med den andre. For jeg visste hun likte det så godt. Emilie begynte å le og smile når jeg kilte henne. Mamma kom først ut, hun var rød rundt øynene. Hun løftet meg opp, og klemte meg så hardt at jeg nesten ikke fikk puste. Jeg så at pappa fremdeles stod borte hos romvesenet.
Jeg skjønte at romvesen-mannen Kåre hadde sagt noe slemt til mamma, siden pappa stod og var sinna på ham. Han slo i veggen, og satte seg ned i en stol. Nå tar nok pappaen min og banker opp romvesenet som er slem mot mamma og får henne til å gråte. Men, det gjorde han ikke. Han bare satt der. Han gråt.
Disse romvesnene var virkelig ordentlig slemme. Jeg fikk nok ta saken i egne hender.
Mamma slapp grepet om meg etterhvert som jeg begynte å stritte imot. Jeg så bort på Emilie og sa at jeg snart kom tilbake.
Da jeg endelig kom frem til der pappa satt etter å ha trasket bortover den lange gangen i en evighet, var han også rød rundt øynene. Jeg stelte meg mellom knærne hans og la hodet oppe på hans.
Hvorfor er du lei deg?, Skal jeg banke romvesen-Kåre?
Pappa smilte litt og løftet meg opp på kneet hans.
«Du skjønner Tommy» – sa pappa. «De slemmingene inni kroppen din vil ikke gå vekk.»
«Er det min skyld?» Jeg kjente at tårene begynte å presse på, og munnen min formet seg som en omvendt «U».
«Neinei, Tommy. Det må du aldri tro! Det er slemmingene sin feil.» sa pappa og klemte meg. Nesten like hardt som mamma hadde gjort.
«Hva skjer nå da?»
Pappa tittet på meg.
«Du må begynne på noe som heter cellegift og strålig. Noe som gjør at slemmingene dør!»
«Nesten som I star-wars, pappa! Jeg blir en Jedi!»
Pappa lo. «Ja, du blir en Jedi!»
«Men du pappa? Jeg mente egentlig om hva som skjer nå?»
Han rynket litt på brynene
«Kan vi gå og kjøpe is til Emilie?» spurte jeg.
Pappa nikket, og sammen gikk vi bort til mamma og Emilie. Jeg fortalte Emilie at jeg hadde blitt Jedi-ridder, og at romvesen-Kåre skulle hjelpe meg å skyte sithene.
Emilie lo, og sølte soft-ice utover kjolen. Sammen fløy vi ut av romstasjonen, med mamma og pappa i baksetet.

3 kommentarer:

Anonym sa...

It's really a great and helpful piece of information. I'm hаρpy that you
just sharеd this helpful information wіth us.

Plеasе κеep uѕ uр to
date likе this. Thanks for shaгіng.

Аlso visit my weblog ... nummerupplysningen

Anonym sa...

Great post. I will be dealing with many of these issues as
well..

Look into my web site :: Jackpot 6000 free

Anonym sa...

This ѕite ωas... hοw do you say it?
Relevant!! Finally I haѵe found somethіng that hеlped me.

Kudos!

my web-sіtе ... rhinoplаsty tοp surgeon - -